Der barn ikke skal hoeres

(I dag skriver vi det meste paa engelsk tastatur, saa de tre siste bokstavene i vaart alfabet erstattes med: ae, oe og aa).




Å være barn fra Norge i Ghana synes jeg er vannskelig, det er så vanskelig og få seg venner fordi ungene ikke er vant med å leke og sånt. Nå har ikke jeg så stort behov for å leke, men å ha det gøy med andre på min alder er jo alltid bra!! Ungene her er ikke med på noen ting, når det er et arrangement som vi er på er vi de eneste ungene der. Det er fordi her holdes barna hjemme, enten for aa gjoere lekser eller for aa hjelpe til med husarbeid. Her kan barn sees men skal ikke hoeres. Foreldrene er heller ikke saa opptatt av aa aktivisere ungene med andre ting enn husarbeid og lekser – om de gaar paa skole da. Vår lille tremening på 2 år, for eksempel, hadde aldri veart ute av huset annet enn å være med moren på markedet. Vi tok med henne og søsknene til sjøen for å bade De bor rett ved sjøen men hadde aldri vert uti vannet. Hun hadde heller aldri holdt sand i hendene. Nå er det ikke sånn att alle ungene i Norge sitter med sand i hendene men det sier noe om tingenes tillstand, når de bor rett ved sjøen og hun hadde aldri gått på stranden faar mamma tok av henne sandalene. Foerst ble hun helt stum, saa naar vannet kom paa taerne jublet hun av glede.

På landsbygda der de er fattigere enn i byene må barna jobbe så familien ”overlever”. Hvis de har råd sender de den eldste ungen på skolen. Den offentlige skolen i Ghana er gratis, men de har kanskje bruk for ungen på jordlappen sin eller for aa passe mindre soesken slik at moren kan jobbe paa jordet. Uansett maa de alltid hjelpe til med aa beare ved og vann - paa hodet! Si at jeg er en jente på 13 år som bor på landsbygda i Ghana: Jeg har 4 brødre og 2 søstre. Jeg kan ikke gå på skolen siden jeg må hjelpe til hjemme. Hver dag står jeg opp før solen, jeg og mine søstre går 1 km for å hente vann og 1 tilbake igjen. Når jeg kommer hjem må jeg feie i huset vårt. Moren min har gått med de andre damene i landsbyen til åkern vår. Den minste broren min er med på ryggen til mamma. De andre tre brødrene mine er og gjeter kyrene våre, de blir borte til solen går ned. Nå er det bare oss unger og de gamle folka igjen i landsbyen. Bestemoren min jobber ogsaa hun er 80 år men alikevell sitter hun paa markedet og selger varer mamma har laget. Naar vi har hoestet inn fra aakeren gaar jeg inn til byen med varene paa hodet for aa selge dem til folk som kjoerer forbi til jobben sin. Farem min dro for noen månder siden til byen, han skall prøve å tjene litt mere penger også sende de til oss. Nå begynner det å bli midt på dagen, jeg og søstrene mine tar bøtter med mango på hodet å går bort til vegen for å selle de. Det er varmt solen varmer, ikke en god varme men en stekende varme. Her kommer en bil, de stopper å vil ha mango. Det koster 2 kr per stykk. De kjøper 5 kr. Vi blir kjempe glade fordi vi har tjent 10 kr. Noen dager tjener vi ingenting. Lillesøstern min på 2 er lei av å sitte ved veikanten og orker ikke mere, så jeg må ta henne på ryggen.

Solen steker, jeg er tørst men jeg kan ikke ta noe av vannet som jeg hentet tidligere i dag. Da har vi ikke nokk vann og lage mat med i kveld. Vi tar oss en mango ver. Men der kommer moren vår og blir kjempe sint på oss. Hun sier: Å selge mango er den eneste måten vi kan tjene penger på, i hvertfall i denne tiden på året.

Jeg tør ikke si i mot for da får jeg juling. Slik er det bare her. Det begynner å gå mot kveld og brødrene mine kommer hjem med kyra. Vi må ta inn dyrene våre før det blir for mørkt. Vi har ikke strøm og i mellom 6 og halv 7 blir det mørkt. Da har vi ikke noe å gjøre så da går vi inn i huset vårt. Vi har et ganske stort hus i forhold til de andre i landsbyen. Men det er fullt av folk her. Vi er 5 familier i huset. Det er trangt men det er det eneste vi har så jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg voknet på natten av regnet det høljer ned. Taket vårt er ikke sterkt nokk til å holde vannet ute så det
Regner inn i huset vårt, det gjør det ganske ofte. Jeg må opp å sette bøtter der det er hull. Neste morgen når jeg våknet var hele huset regnet bort. Moren min sitter å gråter, jeg er trist men jeg er den eldste så jeg må være stærk for søsknene mine. 2 av onklene mine begynner å bygge opp huset vårt igjenn. Jeg må gjøre det samme som i går og dagen før det og dagen før det igjenn.

Saan, der fikk dere en smake bit av hvordan det er aa vaere barn i Ghana. Jeg har ikke klart det hvis jeg skulle vokst opp her, har for mye tempramang saa de voksne hadde nokk faatt det vanskeligere enn meg....

-Sandra-(AbenaI)